En rapport om utviklinga av Digital StoryTelling på Huseby skole
i perioden november 2003 – november 2004.

I løpet av det siste året har det vært iverksatt spede forsøk på å starte arbeidet med bruk av digital storytelling på Huseby skole. Jeg vil i denne rapporten gi et tilbakeblikk på hvordan og hvorfor vi kom i gang, samt referere fra konferanser og workshops som lærere fra oss har deltatt på. Til slutt vil jeg si litt om hvordan vi så langt har jobbet med elevene med digital storytelling på Huseby, og hvordan vi ser for oss det videre arbeidet.

”Det kom en mail….”

… mer eller mindre tilfeldig dalende ned i min ”innboks” i oktober 2003. Tilfeldig fordi jeg på det tidspunktet ikke kjente til hvem avsenderen var, men samtidig ikke tilfeldig fordi den kom til akkurat oss på Huseby skole bl.a. på bakgrunn av deltagelse i flere internasjonale samarbeidsprosjekter og nettverk med skoler i Europa. Samtidig har vi klart å markere oss her i landet som en av de skolene som er kommet ganske langt når det gjelder bruk av multimediære uttrykk for å formidle og presentere fagstoff. Altså det at vi lar elevene uttrykke stoff fra et fag gjennom bruk av uttrykk som videofilm og bilder. Mailen var fra amerikaneren Joe Lambert, som jeg senere fikk vite er en av opphavsmennene bak digital storytelling i California. Han skulle delta på den første europeiske konferansen om digital storytelling, og inviterte andre til også å delta.

For å gjøre en lang historie kort, så ble undertegnede invitert til å delta, og sammen med kollega Siri Schefte  dro vi til det som skulle vise seg å bli en utrolig lærerik og inspirerende konferanse i Wales om bruken av det som kalles digital storytelling. Til alt overmål ble konferansen gjennomført i lokalene til BBC-Wales. Det i seg selv ble en kjempespennende opplevelse. Absolutt alt på konferansen ble gjennomført med britisk punktlighet og BBC sin kjente kvalitet ned til minste detalj.

”…men hva er egentlig digital storytelling da?”

Det som har fått den internasjonale benevnelsen Digital StoryTelling, heretter omtalt som DST, er en sjanger, eller en metode, eller rett og slett bare en uttrykksform som befinner seg i spenningsfeltet mellom en PowerPointpresentasjon og en videofilm. Det dreier seg med andre ord om en annen måte å skape en tekst på, altså et annet eksempel på en multimediær tekst enn det som en videofilm er.

Vi kan godt omtale DST som en kombinasjon av gamle fortellertradisjoner og dagens moderne digitale uttrykk. Mens man i tidligere tider satt rundt peisen på kveldstid og fortalte historier til hverandre, har man i dagens moderne samfunn digitale medier å ta i bruk for å formidle historiene sine.

Litt historikk..

Utviklingen av DST startet opp i California på 1990-tallet blant teater- og mediefolk, med Joe Lambert og Dana Atchley som de sentrale aktørene. DST har etter hvert spredd seg til Europa, med Storbritannia som den absolutte ener, og er nå tatt i bruk både innen skole og helsevesen, i tillegg til innenfor teater- og mediebransjen, slik utgangspunktet i USA var. Under vårt konferanseopphold i Wales fikk vi se eksempler på hvordan man tok i bruk DST i Australia for å jobbe med aldersdemente pasienter, og hvor man sammen med dem bygde digitale fortellinger med utgangspunkt i gamle bilder.

I Storbritannia har de jobbet noen år med bruk av DST innen skolevesenet, bl.a som en alternativ uttrykksform for skrivesvake elever. Vi så eksempler på filmer laget av elever i barne-og ungdomsskolen. Mange av de skrivesvake elevene, som tidligere hadde hatt liten motivasjon for å skape tekster, fikk økt tro på at også de kunne skape gode tekster, bare utrykksformen var en annen enn det skrevne ord. 

DST i Europa

Som allerede nevnt er det i Europa Storbritannia som er kommet lengst med å ta i bruk DST. Dette skyldes ikke minst det at BBC har engasjert seg veldig på dette området. BBC har stilt opp med både ekspertise, utstyr, gjennomføring av workshops, og spredning av ferdige resultat. I Wales har de samarbeidet med foreningen Capture Wales og bl.a. jobbet aktivt innen ulike lokalsamfunn. Her har lokalbefolkningen blitt invitert til å delta på 5 dagers lange workshops for å produsere egne digitale tekster.

Vi besøkte under vårt opphold en gruvelandsby som i flere år har slitt med sosiale og økonomiske problemer, men som faktisk har klart å gjenoppbygge noe av sin stolthet gjennom å la folk ta utgangspunkt i erfaringer fra egne liv og fortelle om disse ved  å produsere en DST. Utrolig fascinerende resultat, og spennende aldersblandinger. Her fant du både landsbyens eldre representert, og de unge ”uroskråkene”. Ingen forhåndskunnskaper om digital teknologi var nødvendige, her stilte BBC med ekspertisen. Vi ble fortalt at det etter 5 dagers intens jobbing var, slik det alltid er etter workshops i DST, høytidelige fellesvisninger med høy champagneføring. Gjett om stoltheten kom til uttrykk etter hvert som filmene ble presentert!

BBC har dessuten stilt noe av sin sendetid til disposisjon for å la folk vise egne DST. I en egen 5-minutters bolk på kveldstid gikk det i en lang periode et program hvor folk som ble utrustet med kamera av BBC ble invitert til å sende inn og få publisert de ferdige filmene de hadde laget om et eller annet som de ønsket å fortelle fra livet sitt. Dette var det mest ekte reality TV jeg noen gang har sett eksempel på. De filmene som ble vist på konferansen, og som også hadde blitt vist på TV, var utrolige fine fortellinger fra helt vanlige mennesker som ikke hadde noe ønske om å oppnå verken B-, eller C- kjendisstatus. Det er umulig å ikke la seg imponere av det arbeidet og engasjementet som BBC har utvist i forhold til utbredelsen av DST i Storbritannia.

”…og så skulle vi prøve oss selv!”

I løpet av konferansen i Wales ble vi kjent med Iris Lilliendal, fra foreningen Digital Bridge i Sverige. Gjennom sin jobb som høyskolelærer innen medieutdanningen på Høyskolen i Malmø, har hun startet opp et arbeid i Sverige med DST. Iris inviterte Siri og undertegnede til å være deltagere på den første nordiske workshopen i DST i Malmø i februar i år. Dermed var neste steg allerede tatt!

Gjennom en 3 dager svært intens og arbeidskrevende workshop, med deltagere fra alle nordiske land,  klarte vi selv å lære noe om hvordan man skaper en digital tekst. 

Når man skal lage en DST er det visse rammer som bør følges. Disse er:

     At du for det første har noe du ønsker å fortelle andre om. Utgangspunktet er altså at du har en idé til en historie (helst selvopplevd, og med et ønske om å dele den med andre).

     At du utarbeider et stramt manus på ikke mer enn 200-250 ord, som snakkes inn på videoredigeringsprogrammet som du skal bruke. Din egen stemme er med andre ord veldig sentral i en DST.

     At du har 12-15 bilder i digital form (faktisk gjerne enda færre bilder) som redigeres i en bestemt rekkefølge i henhold til manuset ditt.

 

Utstyrsmessig trenger man:

·        Scanner og digitalt kamera

·        Et dataprogram for å redigere bildene, f.eks iPhoto eller Adobe Photoshop.

·        Et dataprogram for å redigere selve filmen (les: teksten), f.eks iMovie eller Adobe Premier

Har du i tillegg en god porsjon tålmodighet, litt kreativitet og en stemme som egner seg på film, kommer du langt! Det skulle vise seg å bli en lærerik workshop i Malmø, selv om kampen mot klokka etter hvert hang over oss som en mare. På slutten ble det verken tid til spising, luftepauser eller andre nødvendige ærend. Man ”suges” omtrent inn i dette arbeidet etter hvert som prosjektet skrider framover. En nyttig erfaring!

Hvorfor ta i bruk DST på Huseby?

På vår skole er vi allerede kommet langt innen bruk av multimediære uttrykk for å ”sette eleven på toppen av læringspyramiden”, men det er likevel viktig at vi hele tiden søker etter å utvikle oss videre. Vi kan vise til interessante resultater fra det utviklingsarbeidet som ble gjennomført i perioden 2000-2003, og som flere klasser etter hvert har tatt i bruk. Vi har sett at vi gjennom bruk av film og andre uttrykk fra media koblet opp mot innhold fra fagene kan klare å motivere flere elever til fagarbeid, samtidig som vi har gitt lese- og skrivesvake elever tilgang til andre verktøy å arbeide med. Det med å skape interesse for å produsere tekster gjennom å ta i bruk verktøy fra media er noe vi ønsker å utvikle videre, og her kommer bruken av DST inn som et litt nytt element. For våre elever, som allerede i 8.klasse får verktøyopplæring i produksjon av videofilm, bruk av digitale kamera, og utarbeiding av datapresentasjoner, vil DST være nok et bein å stå på og et nytt digitalt uttrykk å ta i bruk i eget fagarbeid. 

DST er en uttrykksform som gjør at det er enkelt å oppnå tverrfaglighet (f.eks IKT+språk+kunnskapsfag). Mens vi har høstet gode erfaringer gjennom f.eks. produksjon av animasjonsfilm innen natur- og miljøfag, vil DST være en uttrykksform som lettere lar seg integrere med andre fag, bl.a. samfunnsfag.

Det er også en metode som appellerer til ulike læringsstiler (som forøvrig er et annet område vi kommer til å satse mer bevisst på ved Huseby skole i tida som kommer). Når man skal produsere en DST velger man selv om man vil begynne med bilder, manus eller videoklipp.

Vi ser dessuten klart at dette er en metode å jobbe på som vil være god for elever med generelle eller spesielle lærevansker. Det er den visuelle ”alfabetismen” som vektlegges, noe som bl.a. gir fordeler til lese- og skrivesvake.

I arbeidet med fremmedspråklige elever, som vi har mange av på vår skole, vil bruken av DST kunne være en god måte å skape tekster på.  I tillegg vet vi at man også kan bearbeide traumatiske opplevelser gjennom å skape digitale fortellinger, med utg.pkt. i kun noen få bilder.  Det fikk vi høre om fra noen av de andre deltagerne på workshopen i Malmø. Akkurat det siste er likevel et felt vi ikke skal nærme oss uten først å rådføre oss med eksperter på traumebehandling.

Hva har vi gjort så langt?

Dette første året har vi selvsagt fokusert mest på at to av lærerne her på huset har satt seg inn i og selv lært om DST. I tillegg har vi to spredd våre kunnskaper om DST  til resten av lærerkollegiet, gjennom presentasjoner i fellesforum, for på den måten å gjøre selve begrepet og sjangeren/metoden/uttrykket DST kjent for resten av Huseby lærerne. Undertegnede har dessuten prøvd ut DST i egen klasse, mest for å skaffe til veie noen erfaringer å bygge videre på, og det har vi fått. Disse erfaringene skal vi så bruke for å systematisere og utvikle videre arbeidet med DST her på huset. 

Gjennom arbeidet med DST i egen klasse, hvor elevene i denne opplæringsfasen selv kunne velge emne fritt, ser vi at det slett ikke er nødvendig å bruke videoklipp i en god DST i det hele tatt. Opplæring i grunnverktøyene videoredigering, scanning og bruk av digitalt kamera må imidlertid likevel være gjennomført. Videre ser vi at elevene trenger en innføring i enkel billedredigering. Her mener vi likevel at det i første runde er nok å bruke enkle billedredigeringsprogram, og at vi for de elevene som ”tenner” på å jobbe med DST etter hvert kan tilby opplæring i mer avansert billedredigering. Vi har også gjort oss erfaringer knyttet til lagring, bruk av bilder fra nettet osv, men det blir for spesifikt å komme inn på det her.

Et kritisk punkt i arbeidet med DST i skolen er nok tidsbruken, og omfanget av elever som til enhver tid jobber med en DST. Skal vi lykkes med dette må vi som teamlærere skaffe oss det nødvendige handlingsrommet for å skape fleksible løsninger slik at vi etter hvert klarer å la enkeltelever jobbe relativt selvstendig med produksjon av DST. På dette området som ellers gjelder det at man ikke må tenke at det er alle eller ingen som til enhver tid skal jobbe med DST. Hvis man klarer å legge til rette for at noen elever i gangen er inne i et arbeid med å produsere en DST, vil kunnskapen likevel etter hvert spre seg blant flere og flere.

 

Veien videre

På Huseby skole har rektor fattet såpass interesse for DST at vi har valgt ut dette området til ett av skolens fire satsingsområder for det videre utviklingsarbeidet vårt. Vi ønsker definitivt å være med på, og lede an i utviklingen av DST i skolesektoren i Norge, og vil også forsøke å komme i kontakt med miljøer i høyskole- eller universitetssektoren som kjenner til digital storytelling og ønsker å forske på bruk av dette i skolen. Foreløpig er nok metoden lite kjent her i landet, og vi kjenner ingen andre skoler som har tatt det i bruk. Det er også aktuelt å bruke tid på at enda flere lærere får en grundigere kjennskap til digital storytelling. Etter jul vil enda en klasse prøve seg på produksjon av digitale tekster. Dessuten vil ett av de faste skrivearbeidene på 9.trinn, nemlig ”Boka om meg selv” være et egnet arbeid for enkelte elever til å lage egne DST. Dette vil vi legge til rette for, rett og slett fordi ”Everyone has a story to tell!”.

Huseby skole 19.12.04

Anita Normann

 

 
Til innholdssida►                                                                                                                        
Til rapporter ►